Veterannett

Annonsører med logoannonser, som ønsker å treffe målgruppen som Veterannett betjener, har gunstige kontaktpriser på annonser. Vi garanterer 30.000 treff på din annonse. Forespørsel kan sendes oss på E-post. Dette inlegget er Sponsret av http://oslosflyttevask.no/

Mange kjenner sikkert bilmodeller som Chevette, Cavalier, Viva, Victor, Cresta, Velox og Wyvern. Og mange kjenner bilmerket bak disse modellene, nemlig Vauxhall. Men at Vauxhall fyller 100 år i år vet kun de færreste, kun folk som er riktige bilfanatikere og folk som har dette merke som hobby kjenner dette faktum.

Som firmamerke fikk Vauxhall den karakteristiske griffin (en ørn med løvekropp), som holder en lanse med et banner hvor det står en enkelt V (På Bedforder en B). Dette merket har sin historie helt tilbake til det 13. århundre, dengang grev Fulk le Brèant tjente under Kong John. Som belønning for sin tro tjeneste skjenket kongen ham eiendommen Luton Manor, samt beordret ham til å gifte sig med Margaret de Redvers. Giftemålet var ingen dårlig ’deal’ da det i tillegg innebar at han fikk enda en eiendom, nærmere bestemt i Lambert, London. Huset fikk navnet “Fulks Hall” noe som senere ble forvansket til Vauxhall. Området omkring eiendommen, ble senere åsted for en forlystelsespark med navnet Vauxhall Gardens.

Bare et steinkast unna grunnla Alexander Wilson i 1857 sin første fabrikk, som ble kjent under navnet Vauxhall Iron Works i 1890 årene. Dampmaskiner for båter var en av de store produksjonsartikler. Våpenskjoldet til grev Fulk le Brèant ble valgt som varemerke, altså den beskrevne griffin.

Bilproduksjonen startet i 1903 da “Vauxhall Iron Works” lanserte en bil med navnet Vauxhall, en “runabout”, det vil si et lett åpent to-seters kjøretøy med 5 HK og med en pris på £136. Kjøretøyet var forsynt med 2 gir forover, men ingen revers, kjededrift og styrestang.

Denne første modell ble solgt i 40 eksemplarer, hvorav kun 2 har overlevd tidens tann og kan vises fram i all sin prakt den dag i dag.

På grunn av for små utvidelses muligheter i London, ble man i 1905 tvunget til å flytte fabrikken til Luton og bygget her opp Vauxhalls nye hovedsete. Først senere ble man klar over at Luton faktisk var Fulk le Brèants opprinnelige hjemsted, og ennå stod dennes tidligere gods ikke så langt unna stedet hvor den nye fabrikken ble grunnlagt. Tilfeldighetene hadde altså på denne måten brakt griffin hjem til Luton.

I løpet av de første årene ble Vauxhall kjent som en særdeles god sportsvogn, som vant flere løp og dermed også folks hjerter. Det var dyre biler som konkurrerte med de beste. Populariteten steg og produksjonen steg tilsvarende opp igjennom årerne. Dessuten ble Vauxhall under den første verdenkrig et anerkjent kjøretøy i den engelske hær, hvilket betød mer positiv omtale og stigende salgstall både til hæren og det private marked.

I desember 1925 kjøpte General Motors Vauxhall, mange år før de kjøpte Opel, for å komme lettere inn på det europeiske marked. Det kan være interessant å merke seg at det tok mange år før det tidligere luksusbilmerket i reklamen ville vedkjenne seg å være en del av General Motors (som jo satset på rimeligere masseproduserte biler).

I mellomkrigstiden ble det produsert flere spennende biler, og man hadde også startet produktionen av lastbiler, nemlig Bedford. Etter krakket i USA på slutten av tjuetallet var var det en viss skepsis til amerikanske produkter, og man mente de engelskbygde Chevrolet lastebiler ville bli mer lettsolgte som et eget engelsk merke. Imidlertid videreutviklet engelskmennene raskt bilene, slik at de slett ikke var noen ren Chevrolet kopi. Produksjonen steg voldsomt, flere nye modeller så dagens lys, og etterspørselen etter biler var enorm.

På grunn av krigen ble hele personbilproduksjonen satt på sparebluss, og man konsentrerte seg om å produsere krigsmateriell for den engelske hær. I denne forbindelse ble det utviklet en tanks, på rekordtid. Denne ble kalt Churchill tanks og ble levert i et stort antall til den engelske hær.

Avslutningen på krigen ble startskuddet for en ny epoke for Vauxhall, som startet med reviderte førkrigsmodeller. I årene som kom satset man mer og mer på eksport av personbilene, noe som førte til flere krav til produksjonen.

Mye av inspirasjonen ble hentet fra det amerikanske marked via General Motors, som var kjent for vakre kurver og flotte design.

Denne nye designstilen ble en stor success ikke bare på hjemmemarkedet, men også i resten av Europa. I 1953 feiret man 50 års jubileum, og produksjonen lå da på 100.000 kjøretøy pr. år og bil nummer 1000 000 ble solgt.

Året deretter ekspanderte man kraftigt, og bygget ut med flere nye fabrikker både i Luton og andre steder. I februar 1957 ble den første Vauxhall Victor født, en model som senere skulle bli den mest solgte av alle Vauxhall modeller. Også her i Norge ble det solgt en del av disse, gjennom sekstitallet og begynnelsen av syttitallet.

Seksti og syttitallet ble en periode med mange rekorder, men også en vanskelig periode for Vauxhall med intens konkurranse, dyp økonomisk depresjon i England, noe som igjen resulterte i redusert overskudd i firmaet. 1964 blirVauxhalls toppår rent produksjonsmessig: 247.782 biler ble bygget dette året. Bedford lå på toppen av listen over mest solgte lastebiler her til lands flere ganger i løpet av sekstitallet.

I 1972 blir den nye Vauxhall Victor model (FE) bygget på Opel Rekords bunnplate, og selv om motor og gear fremdeles er Vauxhalls er det tydelig at samordningen mellom merkene har begynt for alvor. På senere modeller er det kun grill, lykter og små utstyrsdetaljer som skiller merkene. I dag er sammenblandingen nærmest total, det finnes f.eks. Vauxhall produsert på SAABs tidligere fabrikk i Finland. At enkelte Opel modeller (f.eks. Frontera) blir produsert ved Vauxhalls fabrikker i England, burde vel ikke komme som noe sjokk, men at f.eks. Renault Traffic eller Nissan Primastar også produseres der er kanskje ikke like opplagt. I dag brukes ikke navnet Vauxhall på det europeiske marked, det er kun biler produsert for det engelske markedet som fremdels bruker det gode gamle merket.

Hurtigrutemuseet holder til i Hurtigrutens Hus, hvor vi tar vare på hurtigrutas historie med blandt annet miljøutstillinger, gjenstander, fotografier, skipstegninger, dokumenter, malerier, båtmodeller og historiske filmer. Museet ble reåpnet i nytt lokale 2 juli 1999. Etter 7 år i direktørboligen til VDS

.H. Dronning Sonja foretok den offisielle åpningen av Hurtigrutens Hus og Hurtigrutemuseet den 24 . september 1999.

Cuba er kjent for sin unike bilpark, og vi så med forventning frem til å se denne rullende utstillingen av gamle biler med egne øyne. Vi ble ikke skuffet! Med unntak av noen få østeuropeiske biler, har bilimporten til Cuba vært svært begrenset siden revolusjonen i 1959 og frem til siste del av nittitallet. Havana er full av amerikanske biler fra 1940- og 50-tallet. De fleste gamle bilene har teksten “Particular” øverst på registreringsnumrene, det vil si at de er privateide. Det er altså ikke slik at alt tilhører staten.

Tidlig på nittitallet var det økonomisk krise på Cuba, som følge av Sovjetunionens sammenbrudd. Styret forsøkte da å få inn nødvendig kapital ved å selge ut gamle klenodier. Hvordan dette gikk er ikke kjent for oss, det er fremdeles svært mange klenodier å se i trafikken.

Vi brukte en dag på å jakte på den kuleste taxituren i Havana. Bilhistorisk var dagens høydepunkt taxituren i svigermorssetet til en 1930 modell Ford A 3 window coupe. Hysterisk artig opplevelse! Den var i veldig god stand, og så helt original ut, men det viste seg å være en cubansk Hot Rod. Den utslitte originalmotoren var byttet ut mot en russisk Volga motor. Dette var en offisiell taxi, i det statlige taxifirmaet GRANCAR. Men på merittlista vår var også piratdrosjetur i 1941 Chevrolet, med originalmotor. 

GRANCAR hadde spesialisert seg på bruk av veteranbiler som taxier. Men de hadde også spedd på bilparken med litt nyere “veteranbiler”, f.eks. velbygde A-Ford Phaeton kopier, glassfiberkarosseri på VW boble chassi.

De som nå straks begynner å drømme om å importere en veteranbil fra Cuba bør tenke igjennom følgende: Disse bilene har vært i bruk siden de var nye, og tilgangen på reservedeler har nok mildt sagt vært begrenset de siste 43 år. Kubanerne er stolte eiere av sine klassiske biler, og vi så flere tilsynelatende perler, men “bruksstand” er det typiske. Bilene er blitt holdt rullende etter prinsippet “Man tager hva man haver”. Nedenfor følger noen eksempler…

Bilene er ikke nødvendigvis hva de ser ut til å være. Russiske dieselmotorer under klassiske panser er ikke uvanlig, selv om vi også fant mange biler med originalmotor. Det er jo fantastisk imponerende! Men det viktigste argumentet mot å kjøpe veteranbil på Cuba er ikke bilenes tilstand. Disse bilene er rullende kulturminner som hører til på Cuba!

Er du ørlite bilinteressert, er det en ekstra grunn til å besøke Cuba. Den rullende bilutstillingen i Havanas gater er unik! Kjør mye klassiskFjernet fra Cuba, og kanskje i tillegg “restaurert”, blir disse bilene redusert fra å være fargerike, rullende kulturminner til å bli døde ting uten synlig historie. Vil du bidra til at asiatiske småbiler på lang sikt skal dominere gatebildet i Havana?

Det amerikanske bilmerket Dodge ble av Aktieselskapet Auto importert i perioden 1916 til 1930. I 1931 ble agenturet delt mellom Kolberg Caspary & Co, som fikk importere lastebiler og Strømmens Værksted som tok seg av personbildelen.

Strømmens Værksted ble grunnlagt i 1873 av Wincentz Ihlen og produserte fra 1920 busser med trekarosserier og fra 1925 tankbiler og lastebiler, og som nevnt fra 1931 også Dodge personbiler, som ble importert i deler og montert på Strømmen. Fra 1934 ble den da kjente “Strømmen-drosjen” en taxibil med utgangspunkt i en ombygget Dodge – en sjuseters bil. Det var brødrene Alf og Jaakim Ihlen som sto for bileventyret, etter at de tok over bedriften etter sin far statsråd Nils Claus Ihlen i 1923. Alf Ihlen var ingeniøren som tok seg av det tekniske og Joakim var salgsmannen. Bilproduksjonen opphørte i 1940 og i disse ni årene ble det produsert hele 1.800 biler på Strømmens Værksted. Bedriften produserte også jernbanevogner, ovener, komfyrer og meierimaskiner. Det skal også nevnes at bedriften i 1903 etablerte et stålstøperi, nemlig Strømmen Staal.

Etter at den industrielle æra var over kjøpte eiendomskongen Olav Thon byggningsmassen og anla kjøpesenteret, Strømmen Storsenter. Olav Thon har også æren for at endel av bilhistorien er blitt tatt vare på idet han har stilt gratis lokaler til rådighet for Motormuseet på Strømmen, museet har tatt vare på bilhistorien og eies av 14 veteranbilklubber og kan faktisk i år feire sitt 10 års jubileum.